Badedør til besvær

det er fryktlig kjedelig å oppdage at låsemekanismen på badedøra har streika mens du sto i dusjen...

Wien

Så var vi atter tilbake i den store leiligheten i den lille byen, men reisen hit var betraktelig mer innholdsrik en den pleier å være.

på fredag ettermidag vasa Rebekka og meg rundt i Wiens gater/t-banekomplex på jakt etter middag. Vi jaktet forsåvitt også på severdigheter som vi ville ta i nærmere øyesyn dagen derpå.
Vi fant blant annet St. Stephans domen, 14 andre kirker, opraen(tror det er her de viste nyttårskonserten fra), hest å kjærre, en gedigen handlegate og mye mer.

Etter sju lange og ett utall breie bestemte vi oss for å reise tilbake til hotellet vårt for å slappe av og ta en tidlig kveld.

På bakgrunn av min av min utpregede eventyrlyst og rastløshet burde den observante leser lukte ugler i mosen. Det tok selvfølgelig ikke lang tid før jeg forsvant ut av hotellet igjen på jakt etter.... hmm... vet ikke helt, men det fant jeg fort ut av. Jeg tok t-banen ca 3 stopp nordover, hoppet av å tenkte jeg skulle stikke hue opp av jorda for å se om jeg kunne finne no morro.(Rebekka var naturlig nok forsvarlig plassert i badekarret på rom 210 i hotel Prinz Eugen)

vell oppe på overflaten fant jeg en kino som skulle vise Sherlock Holmes senere samme kveld, men der stoppet også flaksen, de viste den nemlig bare på tysk på fredager. Orginal versjonen blir vist på tirsdager og torsdager eller no i den duren... eller mollen, hva vet vel jeg.
Damen i kassa kunne imidlertid informere om at det var en annen kino i sentrum som skulle vise filmen på engelsk denne aktuelle februar kvelden. Jeg fikk adressen og freste av gårde.(man kommer seg fort rundt i storby når man har 24-timers kolektivbilett)

Kinoen jeg nå var på jakt etter skulle ligge i en av de mange gatene rundt stephans platz som hadde etternavnet gasse. Problemet var bare att denne aktuelle gassen var en gågate type smug så liten at ingen(les:bare en) av de fjøksten mneskene jeg prata med på tyelsk hadde hørt om den.

Når jeg omsider hadde funnet den, dobbelsjekket jeg at de skulle vise filmen på engelsk, før jeg reiste til Prinz Eugen hotel rom 210 for å høre om ikke damen ville bli med ut på nattlige eventyr i en by så full av snirklete arkitektur at om ikke frøken Aasan har vært der, så må hun dit. overtalelses prosessen var kort og snart satt vi på t-banen mellom südtiroler platz og stephans platz.

Vi fant kinoen fort ettersom jeg nå var blitt lommekjent i gatene rundt domen.
Vi kjøpte biletter, brus og popkorn og gikk innå satte oss for å se film. ettersom kino er kino oppsummerer jeg den opplevelsen med at jeg likte filmen.

Når vi satte nesa hjemover etter filmen opdaget vi brått og brutalt at t-banen var stengt for natten, så da var det bare å bla fram kartet for å finne ut hvilken vei vi skulle gå for å finne hotellet. vi kom fram overaskende fort og tok kvelden.

bloggigns ansvaret for Wien dag 2 havner antagelig på Rebekka. men hvem vet, kanskje jeg har forfatterspiren i meg i morgen også....

Tidsreiser

I tekstmeldingen jeg fikk av Siri, sto det nederst att den ville bli sent om ca 7 timer. Jeg leste latså en melding fra Siri ca klokka 12.30 hvor det sto at den ble sendt 19.23.43 samme dag. Det var en underlig følelse.

surretull med liykkelig slutt:D

Vi hadde slide test i histologi i dag. Det er i praksis en "se i mikroskopet og fortell hva du ser" type prøve. Høres i utgangspunket greit ut, men problemet ligger i att nesten alt er rosagugge med lilla prikker. Noen ganger ser du bare blått og noen ganger er det svarte streker. Men mest rosagugge med lillaprikker altså.
Jeg surra i alle fallnoe helt hinsides og tenkte med meg selv da jeg var ferdig at jeg aldri og da mener jeg ALDRI ville latt meg selv stå, men jeg fikk en E, utrolig nok, som er laveste ståkarakter.
Så da er det godt å tenke på at turnusplassene deles ut uten referanse til karakterer.

I need a holyday, a very long holyday....

Selvskryt

Heia.

Jeg ville bare fortelle alle att jeg er i ferd med å skli opp som en av de 2-3 beste spillerne på hockeylaget mitt. Denne påstanden er bygget på min subjektive mening om saken, samt det faktum at jeg har pådratt meg tilnavnet sniper, og at jeg sist trening ble notert for ikke mindre enn 4 mål i en kamp vi aka "modry"(les: blå) vant 8-2.

Tilbake i Slovakistan (innleget handler om noe helt annet)

Heihoppsann alle ivrige lesere.

Som dere jo vet, tok jeg nylig turen til Warszawa for å delta på medisinsk fagseminar. Når jeg først fikk høre om seminaret var jeg usikker på om jeg hadde lyst til å reise, hovedsakelig fordi togturen fra Martin til Warszawa er noe lengre enn avstanden fra Øster til Vester, som vi jo alle vet er nøyaktig en dagsreise.(solen står opp i Øster og går ned i Vester, og det gjør den pent på en dag, sa klokkeren) All tvil ble imidlertid dyttet tilside da jeg fikk greie på at Mads skulle være en av to foredragsholdere. Så Rebekka og jeg meldte oss på og etter mye om og men(se tidligere inlegg) var alt klart for avreise.

Etter en lang og strabasiøs tog/buss tur* var vi endelig framme Elstøenland(les:Polen)
Vell framme på Waszawa centralna slet vi litt med å finne himmelrettningen, ettersom det var mørkt som svarte natta, ingenstjærner å se og heller ingen trær med mose på Nordsia. men etter en liten stund fant vi hotellet vårt. Det var ikke langt å gå men langt nok til at vi ikke kunne se dat fra sentralbanestasjonen.

Vi bodde på Westin hotell, noe som må kunne betegnes som en smule overdådig, ja, vi snakker intet mindre enn 5 stjerner. Men arangsjøren av seminaret hadde klart å stable på plass ett kjempe tilbud, så jeg betalte bare 800 nok for to netter, samt frokost, middag, seminar, standup show og masse annen morro.

På lørdag var det tid for seminar, på programmet stod det: Introduksjon til akuttmedisin, Biologi og liv: Hvorfor haster det når det haster, Vi har alle ni liv - når kjeden fungerer - Fantastiske fortellinger fra Nord o.s.v.
Da jeg oppdaget sistnevnte punkt luktet jeg kokelimonke(tror det betyr ugler i mosen eller noe slikt).
I den første pausen gikk jeg opp bort til Mads for å pressentere meg, og makan til respons har jeg aldri sett i ett ansikt når jeg har oppgitt navnet mitt.
Starten på samtalen forløp seg ca slik:
H: Hei
M: Heisann
H: Jeg heter Håkon
M: Håkon?
H: Ja
M: Dyrli?
H: Ja
Videre har ikke hukomelsin min lagra ordene, men jeg kan si så mye som at rikelig med begeistring glede energi og fiffie ideer flommet ut av den gamle mannen, som jeg må si er overaskende ungdommelig av seg til å være født i 1947.
Kokelimonken som jeg hadde luktet da jeg leste programmet viste seg å stemme på en prikk, han hadde planlagt å legge ut om vår tidligere felles historie. Dette syntes jo jeg var kjempe stas, og for å sette en ekstra spiss på historien avtalte vi at på slutten av pressentasjonens skulle jeg komme fram og fortelle alle at jeg fortsatt lever og har det bra, stakkars halve salen fikk jo nesten sjokk.

Jeg prata ganske mye med Mads resten av dagen og jeg har bestemt meg for at jeg skal ta meg en tur til tronsø så snart jeg får muligheten, for å hilse på piloten, sykepleier damen og alle andre som var involvert.

De siste dagene har jeg sett igjennom pressentasjonen flere ganger, mest i håp om at jeg skal få ett mer avslappet forhold til hendelsen. Det er jo, 5 år og 4 måneder senere, fortsatt ikke lett for meg å prate om ulykken. første gangen jeg så igjennom powerpointen, gikk det ganske sterkt inn på meg å se at jeg ble beskrevet som moribund(faguttrykk for døende). Jeg merker nå, etter å ha lest igjennom pressentasjonen noen ganger, at moribund er ett ord jeg er mer komfortabel med enn døende, det høres liksom soe mer brutalt ut. Men men, jeg lever nå og har ingen planer om å slutte med det første. Jeg skal inn til skænning på riskhospitalet 21 desember og er naturlig nok ganske spent på hva de har å si.

Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem en tur å slappe av.. eller no:D

Stor klem fra Dr. Dyrli

* Se Rebekka sin blogg for detaljer

periferlobbyvirksomhet og warszawa tur.

Ahojsann

Etter mye om å men, referert til i tittelen som periferlobbyvirksomet, bestående av en rekke mailer til ca halve styret i ANSA polen, har jeg nå vunnet fram med min anmodning om at Rebekka og jeg burde få komme til Warszawa. For de uopplyste kan jeg fortelle at vi i utgangspunktet fikk beskjed om at vi ikke fikk komme fordi vi hadde betalt for sent, dette på tross av at den tidsfristen vi hadde sett enda ikke hadde passert. forklaringen: jo det var 2 betalingsfrister. en opprinnelig(den vi hadde sett) og en oppdatert(som var 10 dager tidligere.) Jeg hadde imidlertid betalt dagen før vi fikk beskjed om at vi ikke fikk komme, og syntes ikke jeg kunne la 800kr gå ut vinduet. Jeg forklarte derfor situasjonen og ytret ønske om at Rebekka og meg skulle få komme. Etter mye om å men fikk vi til slutt beskjed om at bare Rebekka betalte hun også, så var det bare å komme:D

Men hva i allverden er dette for en Warszawa tur han prater om, tenkes kanskje der ute i de 1000(les: ca 10) hjem som følger Dr. Dyrli på hans strabasiøse ferd igjennom Slovakistansk medisinstudium.

Jo, den siste helgen i November arangerer ansa polen ett fagseminar som skal omhandle Gazakrigen, internasjonalt medisinsk arbeid, akuttmedisin, og luftambulansehelsetjenesten.

I denne sammenheng er det jo naturlig at ingen ringere enn Mads Gilbert (også kjent som legen som fiska meg opp fra elva) kommer for å opplyse oss.

Vi gleder oss veldig til å reise, kanskje spesielt meg selv pga min noe spesielle historie med foredragsholderen (som naturlig nok er informert om at jeg kommer).