Tilbake i Slovakistan (innleget handler om noe helt annet)

Heihoppsann alle ivrige lesere.

Som dere jo vet, tok jeg nylig turen til Warszawa for å delta på medisinsk fagseminar. Når jeg først fikk høre om seminaret var jeg usikker på om jeg hadde lyst til å reise, hovedsakelig fordi togturen fra Martin til Warszawa er noe lengre enn avstanden fra Øster til Vester, som vi jo alle vet er nøyaktig en dagsreise.(solen står opp i Øster og går ned i Vester, og det gjør den pent på en dag, sa klokkeren) All tvil ble imidlertid dyttet tilside da jeg fikk greie på at Mads skulle være en av to foredragsholdere. Så Rebekka og jeg meldte oss på og etter mye om og men(se tidligere inlegg) var alt klart for avreise.

Etter en lang og strabasiøs tog/buss tur* var vi endelig framme Elstøenland(les:Polen)
Vell framme på Waszawa centralna slet vi litt med å finne himmelrettningen, ettersom det var mørkt som svarte natta, ingenstjærner å se og heller ingen trær med mose på Nordsia. men etter en liten stund fant vi hotellet vårt. Det var ikke langt å gå men langt nok til at vi ikke kunne se dat fra sentralbanestasjonen.

Vi bodde på Westin hotell, noe som må kunne betegnes som en smule overdådig, ja, vi snakker intet mindre enn 5 stjerner. Men arangsjøren av seminaret hadde klart å stable på plass ett kjempe tilbud, så jeg betalte bare 800 nok for to netter, samt frokost, middag, seminar, standup show og masse annen morro.

På lørdag var det tid for seminar, på programmet stod det: Introduksjon til akuttmedisin, Biologi og liv: Hvorfor haster det når det haster, Vi har alle ni liv - når kjeden fungerer - Fantastiske fortellinger fra Nord o.s.v.
Da jeg oppdaget sistnevnte punkt luktet jeg kokelimonke(tror det betyr ugler i mosen eller noe slikt).
I den første pausen gikk jeg opp bort til Mads for å pressentere meg, og makan til respons har jeg aldri sett i ett ansikt når jeg har oppgitt navnet mitt.
Starten på samtalen forløp seg ca slik:
H: Hei
M: Heisann
H: Jeg heter Håkon
M: Håkon?
H: Ja
M: Dyrli?
H: Ja
Videre har ikke hukomelsin min lagra ordene, men jeg kan si så mye som at rikelig med begeistring glede energi og fiffie ideer flommet ut av den gamle mannen, som jeg må si er overaskende ungdommelig av seg til å være født i 1947.
Kokelimonken som jeg hadde luktet da jeg leste programmet viste seg å stemme på en prikk, han hadde planlagt å legge ut om vår tidligere felles historie. Dette syntes jo jeg var kjempe stas, og for å sette en ekstra spiss på historien avtalte vi at på slutten av pressentasjonens skulle jeg komme fram og fortelle alle at jeg fortsatt lever og har det bra, stakkars halve salen fikk jo nesten sjokk.

Jeg prata ganske mye med Mads resten av dagen og jeg har bestemt meg for at jeg skal ta meg en tur til tronsø så snart jeg får muligheten, for å hilse på piloten, sykepleier damen og alle andre som var involvert.

De siste dagene har jeg sett igjennom pressentasjonen flere ganger, mest i håp om at jeg skal få ett mer avslappet forhold til hendelsen. Det er jo, 5 år og 4 måneder senere, fortsatt ikke lett for meg å prate om ulykken. første gangen jeg så igjennom powerpointen, gikk det ganske sterkt inn på meg å se at jeg ble beskrevet som moribund(faguttrykk for døende). Jeg merker nå, etter å ha lest igjennom pressentasjonen noen ganger, at moribund er ett ord jeg er mer komfortabel med enn døende, det høres liksom soe mer brutalt ut. Men men, jeg lever nå og har ingen planer om å slutte med det første. Jeg skal inn til skænning på riskhospitalet 21 desember og er naturlig nok ganske spent på hva de har å si.

Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem en tur å slappe av.. eller no:D

Stor klem fra Dr. Dyrli

* Se Rebekka sin blogg for detaljer